Lite radioaktiv forurensning i sjøvann
Sjøvann inneholder mange forskjellige radioaktive stoffer som stammer både fra naturlige forekomster og fra forskjellige typer menneskelige aktiviteter.
De viktigste kildene til menneskeskapt radioaktivitet i sjøvann i norske farvann er:
- nedfall fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet
- utslipp fra anlegg som behandler atomavfall i Sellafield i Storbritannia og La Hauge i Frankrike
- utstrømming av vann fra Østersjøen og norske fjorder påvirket av nedfall fra Tsjornobyl-ulykken i 1986
Disse utslippene har imidlertid blitt svært uttynnet i de store vannvolumene. Konsentrasjonene av menneskeskapte radioaktive stoffer i norske havområder er lave og nedadgående.
Les mer om kildene til radioaktivitet i havet.
Forpliktelser i OSPAR-konvensjonen
Norge har forpliktet seg til OSPAR-konvensjonen som har som mål at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres slik at konsentrasjonen av naturlig forekommende radioaktive stoffer i miljøet skal være nær det naturlige bakgrunnsnivået. Nivået av menneskeskapte radioaktive stoffer skal være nær null. Det er derfor viktig med en god internasjonal oversikt over nivåene i havet, og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) rapporterer hvert år resultatene fra den marine overvåking til OSPAR.
Ler mer om OSPAR-konvensjonen på Miljødirektoratets nettsider.
Følger utviklingen
Hvert år samles det inn vannprøver fra norske havområder. DSA samarbeider med Havforskningsinstituttet om innsamlingen, som rullerer hvert tredje år mellom de tre havområdene: Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. I tillegg tas det årlige sjøvannprøver under tokt i Nordsjøen og Barentshavet. Det tas også årlige prøver ved den sunkne ubåten Komsomolets, som ligger på 1670 meters dyp sørvest for Bjørnøya.
Havforskningsinstituttet og DSA samler også inn vannprøver fra kyststasjoner langs hele norskekysten og fra stasjoner på Jan Mayen (i samarbeid med Forsvaret), Bjørnøya og Hopen (i samarbeid med Meteorologisk institutt) og Ny Ålesund på Svalbard (i samarbeid med Norsk Polarinstitutt). Vi overvåker både menneskeskapte og naturlig forekommende radioaktive stoffer. Alt dette gjør vi for å følge utviklingen og for å kunne avdekke eventuelle nye tilførsler.
Nivået av det radioaktive stoffet cesium-137 er lavt og har de siste 20 årene hatt en sakte nedadgående trend, som vist i figuren under for kyststasjonen ved Hillesøy i Troms.
Geografiske forskjeller i mengden cesium-137
Konsentrasjonen av cesium-137 i sjøvann er noe høyere i Skagerrak og Kattegat enn langs norskekysten for øvrig. Årsaken er at vannet i Østersjøen har høyere konsentrasjon av radioaktiv forurensning etter Tsjornobyl-ulykken enn i det åpne havet. Forurensningen renner av fra tilgrensende land og vannutskiftingen går langsommere i Østersjøen enn i mer åpne havområder. Vann herfra strømmer inn i den norske kyststrømmen og blandes med atlanterhavsvann på sin ferd langs kysten.
Nivåene kan også være noe høyere i norske fjorder og ved elvemunninger enn i det åpne hav, på grunn av avrenning av radioaktiv forurensing fra land. Ett eksempel er Vefsn-fjorden utenfor Mosjøen. Dette skyldes at elva Vefsna får tilførsel fra områder som fikk betydelig nedfall etter Tsjornobyl-ulykken.
Reduserte mengder technetium-99 i norske havområder
Sellafield-anlegget slapp tidligere ut betydelige mengder technetium-99 til Irskesjøen, og stoffet ble transportert med havstrømmer til norske farvann. Økte utslipp fra rundt 1994–1995 førte til en økning i technetium-99 i sjøvann ved norskekysten noen år senere. Dette ble oppdaget i forbindelse med DSA sin overvåking av tang, som oppkonsentrerer mange miljøgifter.
Siden 2003–2004 har utslippene av technetium-99 fra Sellafield blitt kraftig redusert, noe som gjenspeiles i dagens lavere konsentrasjoner av technetium-99 i både sjøvann og tang langs norskekysten. Dette stoffet har en halveringstid på 211 000 år og vil være til stede i sjøvann i svært lenge, selv om uttynning fører til lavere konsentrasjoner over tid.
Tang kan ta opp forholdsvis mye technetium-99 sammenlignet med andre organismer. Siden tang også vokser langs hele kysten er den godt egnet som en indikator for å vise forurensningstilstanden og utviklingen i sjøvann i norske kystområder.
Utslipp fra sykehus
Legemidler som inneholder menneskeskapt radioaktivitet, brukes i stadig større grad til blant annet kreftbehandling. Norske sykehus har derfor en økende grad av utslipp av radioaktive stoffer. De fleste av disse stoffene har en så kort halveringstid at de raskt blir borte fra miljøet. DSA følger med på utslippene og har de siste årene gjennomført flere undersøkelser av nivåene i sjøvann og tang.
Naturlig radioaktivitet i sjøvann
Naturlig forekommende radioaktive stoffer har alltid vært til stede i havet. Konsentrasjonene er forholdsvis stabile over tid. Det er også noen utslipp fra oljeindustrien, som slipper ut radium-226 og radium-228 via det produserte vannet som følger med oljen. Det er i noen tilfeller av utslipp av sand med utfellingsprodukter, såkalt produsert sand. Dette kan bidra til å øke konsentrasjonen av naturlig radioaktivitet i nærmiljøet. Utslipp av naturlig radioaktive stoffer til havet kan også forekomme fra enkelte landbaserte industrier.
Radioaktive stoffer i sjøvann kan tas opp i fisk og skalldyr som lever i havet.
Les mer om radioaktivitet i sjømat.
Lenker: