KORT FORTALT
Alle bygninger bør ha så lave radonnivåer som mulig og innenfor anbefalte grenser:
- Tiltaksgrense på 100 Bq/m³
- Så lave nivåer som mulig – tiltak kan også være aktuelt under tiltaksgrensen
- Grenseverdi på 200 Bq/m³
Tiltaksgrense på 100 Bq/m³
Begrepet tiltaksgrense defineres som den grensen hvor Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) anbefaler at tiltak alltid iverksettes. Dersom årsmiddelverdien fra radonmålinger avdekker høyere nivåer enn tiltaksgrensen, anbefaler DSA at effektive radonreduserende tiltak iverksettes så snart som mulig for å senke radonnivåene.
Tiltak bør utføres etter gitte standarder. Det anbefales også at radonmålinger gjentas etter at tiltak er iverksatt, for å påse at effekten av tiltak er tilstrekkelig.
Tiltak også aktuelt under tiltaksgrensen
Begrepet tiltaksgrense definerer ikke en grense hvor man kan konkludere at radonnivåer er ”trygge” og der tiltak ikke anbefales eller ikke har noen hensikt.
Dersom målinger avdekker radonnivåer som ligger under tiltaksgrensen, men hvor det anses som mulig å oppnå en vesentlig reduksjon av nivåene gjennom gitte tiltak, bør slike tiltak iverksettes. Dette vil bidra til at radonnivåer blir så lave som mulig, i tråd med DSAs fremste anbefaling for radon.
Grenseverdi på 200 Bq/m³
Begrepet grenseverdi defineres som den grensen som DSA vurderer at alle oppholdsrom i alle bygninger bør tilfredsstille. Dersom radonmålinger avdekker årsmiddelverdier høyere enn grenseverdien, anbefales det at (om nødvendig gjentatte) radonreduserende tiltak iverksettes, med påfølgende radonmålinger, helt inntil radonkonsentrasjonene er så lave som praktisk mulig og under grenseverdien.
Forskjell på tiltaksgrense og grenseverdi
I bygninger med oppholdsrom hvor radonnivåer ligger mellom 100 og 200 Bq/m³ anbefaler DSA at effektive radontiltak iverksettes. Dersom sluttverdien etter tiltak fremdeles ligger over 100 Bq/m³ (og under 200 Bq/m³), men ansees som så lav som mulig for den gitte bygningen, kan resultatet anses som tilfredsstillende for det tilfellet.
I bygninger med oppholdsrom med radonnivåer over 200 Bq/m³ anbefaler DSA derimot at tiltak iverksettes helt inntil verdiene er så lave som mulig og under grenseverdien. Dersom ett tiltak ikke gir et lavt nok resultat, bør ytterligere tiltak iverksettes, inntil alle oppholdsrom er under grenseverdien. Grenseverdien angir det nivået som DSA vurderer at alle oppholdsrom i alle bygninger bør tilfredsstille for å sikre at individuell risiko fra radoneksponering kan anses som forsvarlig.
Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer nivået hvor det anbefales å utføre tiltak til 100 Bq/m³. WHO påpeker at i lys av de nyeste vitenskapelige data på helseeffekter fra radoneksponering i inneluft kan en grenseverdi på 100 Bq/m³ forsvares fra et folkehelseperspektiv, da en effektiv reduksjon i radonassosierte helseskader i befolkningen fra dette kan forventes. Dette er i tråd med de vurderingene som DSA har gjort.
Mer informasjon
- WHO: Handbook on indoor radon
- StrålevernInfo 25:2009 Strålevernets nye anbefalinger for radon i Norge