– Formålet med dette toktet er å få bedre kunnskap om tilstanden til det dumpede avfallet, og om eventuell spredning av radioaktive stoffer til økosystemene i dyphavet, sier forsker Justin Gwynn i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA).
Gwynn er ansatt ved nordområdeseksjonen i DSA, og var en av rundt 30 forskere som deltok på det internasjonale toktet. Toktet ble ledet av den franske forskningsinstitusjonen CNRS i samarbeid med den franske oseanografiske flåten. I tillegg deltok forskere fra land som Tyskland, Spania og Sveits.
Dumping i havet var tillatt
Radioaktivt avfall ble mellom 1950 og 1990 dumpet til havs av flere europeiske land. Det gjaldt hovedsakelig Storbritannia, men også Sveits, Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland og Sverige. Dette var tillatt og ble på den tiden vurdert som en akseptabel løsning.
Det lavradioaktive avfallet som ble dumpet, stammet fra kjernekraftverk, andre nukleære operasjoner, sykehus og forsknings- og industrianlegg, samt fra dekontaminering og avvikling av nukleært anlegg og utstyr.
Det dumpede avfallet inneholdt en rekke radioaktive stoffer som cesium-137, plutonium-isotoper og tritium.
I henhold til retningslinjer som ble utviklet på den tiden, ble tønnene som ble brukt til dumping designet for å sikre at det radioaktive avfallet nådde havbunnen intakt, men at de deretter sakte ville frigjøre innholdet over tid.
Dumping av radioaktivt avfall til havs ble senere forbudt, først i Atlanterhavet gjennom OSPAR-regelverket (1992) og deretter globalt gjennom London-konvensjonen (1993).
Norsk fagkompetanse på marint miljø
Toktet som ble gjennomført fra 27. mai til 28. juni 2026, er det andre forskningstoktet for å undersøke det radioaktive avfallet, gjennom et prosjekt kalt NODSSUM. Arbeidet foregikk i et dyphavsområde vest for Europa, på rundt 4700 meters dyp, ved hjelp av avanserte undervannsroboter og ubåter.
Det ble tatt prøver av sjøvann, sedimenter, fisk og andre organismer, i tillegg til materiale fra og rundt enkelte tønner.
– Ved toktet i 2025 ble det gjort overordnende vurderinger av det radioaktive avfallet. Denne gangen ble det tatt prøver direkte fra tønnene og rundt tønnene, som er viktig for at vi skal få mer kunnskap om tilstanden til avfallet, sier Gwynn i DSA.
DSA deltar i prosjektet med fagkompetanse på radioaktiv forurensning i marint miljø, og med lang erfaring med overvåking av radioaktive stoffer i havområder. Deltakelsen gir Norge tilgang til ny kunnskap og data fra et område som er relevant for det internasjonale arbeidet med beskyttelse av havmiljøet.
– Selv om dumpingområdene ligger langt fra norskekysten, er dette del av det samme havområdet som Norge samarbeider om å beskytte gjennom OSPAR. Det er viktig å dokumentere tilstanden og følge utviklingen, også med tanke på norsk sjømatnæring og for å kunne oppdage nye kilder til forurensning, sier Gwynn.
Selv om det ikke er grunn til å tro at radioaktivitet fra de aktuelle dumpingområdene i Nordøst-Atlanteren skal nå norske farvann, undersøker DSA allerede mange av de radioaktive stoffene vi vet er dumpet i havet.
Varierende tilstand
Tønnene som ble undersøkt viste seg å være i varierende tilstand, fra intakte til sterkt korroderte og helt åpne. I noen tilfeller kunne materiale fra tønnene sees på den omkringliggende havbunnen.
– Foreløpige målinger viser spor av enkelte radioaktive stoffer i prøver som stammer fra enkelttønner, men prøvene må analyseres grundigere i laboratorium. I noen tilfeller viste disse målingene høyere nivåer av radionuklider enn man ville forvente for dyphavet, sier Gwynn.
Han legger til at det er for tidlig å konkludere rundt en eventuell miljørisiko fra de nye prøvene. Tidligere internasjonale undersøkelser har vurdert at påvirkningen på det marine miljøet sannsynligvis er liten.