Grunnen til at røntgenloven forble nærmest uendret i 62 år var at den hadde nedfelt de viktige prinsippene om optimalisering, berettigelse og dosebegrensning ved bruk av stråling, om enn i en noe annen språkdrakt. Den var forutseende, den åpnet for at loven kunne gjøres gjeldende for «andre slags stråler», det som i dag kalles som ikke-ioniserende stråling (UV, lys og elektromagnetiske felt mv.).
Strålevern har i lang tid vært preget av et bredt internasjonalt samarbeid som ble etablert 1928, ved opprettelsen av The International Commission on Radiological Protection (ICRP). ICRP utgir mange publikasjoner, noen tekniske og andre mer grunnleggende anbefalinger om strålevernprinsipper. Disse blir oppdatert etter hvert som ny kunnskap blir ervervet og har hatt stor betydning for utvikling av lover og regelverk for strålevern i de fleste land og for standarder og direktiver utgitt av hhv. IAEA og EU.
Behovet for oppdatering av norsk lovgivning ble tydelig i 1980-1990 årene og det var en ICRP-publikasjon som var utgangspunktet for revisjonen av røntgenloven. Det hadde gjennom årene skjedd en sterk metodisk og teknologisk utvikling av strålebruken innen bl.a. medisin, industri og forskning. Erfaring med blant annet Tsjernobyl-ulykken demonstrerte behovet for bedre beredskap, og strålevern av miljøet ble et mer aktuelt tema. Formålsparagrafen (§1) til strålevernloven tydeliggjør dette: Formålet med denne loven er å forebygge skadelige virkninger av stråling på menneskers helse og bidra til vern av miljøet.
I 2011 ble forurensningsloven inkludert i DSA sitt forvaltningsoppdrag for å styrke vern av miljøet.
Et viktig forvaltningsinstrument som ble hjemlet i loven var adgangen til å kreve godkjenning eller melding av strålekilder ved fastsettelse av godkjenning-/meldeplikt i forskrifter. Dette gjør myndighetene i stand til å få oversikt over alle typer virksomheter som har strålekilder og hva strålebruken omfatter. Dette ble fastsatt i strålevernforskriften i 2003, sist vedtatt i 2016.
