Forskningen ble gjennomført ved at 100 poser med en standardisert mengde tørket løv, såkalte «litterbags», ble plassert ut i ett år i et område med forhøyet naturlig radioaktivitet i jordsmonnet. Halvparten av posene var tette for mellomstor jordfauna, mens den andre halvparten hadde store nok hull til at denne jordfaunaen kunne komme inn.
Jordfauna er et samlebegrep for dyrene som bor i jordsmonnet. Av mellomstor jordfauna finner vi typisk spretthaler, kvitorm og meitemark, mens sopp og bakterier er mye mindre i størrelse. Alle disse organismene sørger for at dødt organisk materiale i jorda blir nedbrutt.
– Det vi fant da vi så på mengden løv som var igjen i posene etter ett år, var at når vi tar hensyn til andre viktige variabler, som pH i jorda og andre parametere, så gikk nedbrytningen av løvet saktere der radioaktiviteten i jorda var høyere. Vi antar at dette skyldes den radioaktive strålingen, som gir en dose til jordfaunaen som kan være negativ, sier forsker Hallvard Haanes i DSA. Han har gjennomført studien sammen med forskerkollega Runhild Gjelsvik.
– Uten jordfaunaens fragmentering og spisingen av løv ville nedbrytningen gått mye senere. Disse fragmentene og avføring gjør næringsstoffene i løvet mye lettere tilgjengelig for sopp og bakterier, som igjen frigjør disse næringsstoffene til jordsmonnet slik at plantene på ny kan ta dem opp og vokse. Vi ville derfor vite om radioaktiviteten i området påvirker aktiviteten til disse jordorganismene. Våre funn viser tydelig det, sier Haanes.
Det som overrasket forskerne mest, var at til tross for at det er radionuklider i thorium-serien som dominerer i Gruveåsen, så var det radionuklider i uran-serien som ga den største effekten. Dette skyldes antagelig at uran, i tillegg til å være radioaktiv, også er giftig, noe som vil kunne ha påvirkning i tillegg til radioaktiviteten.
– Årsaken til at vi har gjennomført studien i Gruveåsen i Fensfeltet, er at det finnes relativt høye nivåer av naturlig radioaktivitet der. Ikke høye nok nivåer til at det representerer noen fare for mennesker i området, men høye nok til at vi var nysgjerrige på om det kan ha biologiske effekter, forklarer Haanes.
Resultatene fra studien gir en første pekepinn om at også lave nivåer radioaktivitet over tid kan påvirke jordfauna, noe som kan være viktig kunnskap om en atomulykke skulle inntreffe. Studien viser også at det er behov for mer forskning der man undersøker hvordan radioaktivitet og giftighet til de forskjellige radionuklidene har ulik effekt.
Prosjektet har blitt finansiert av Centre for Environmental Radioactivity (CERAD), og vil bli presentert som en «highlight» i deres årsrapport. Resultatene av studien til de to DSA-forskerne har også blitt publisert i det anerkjente tidsskriftet PLOS ONE. Hele artikkelen kan leses her:
https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0247793