Gå rett til innhold

Hva skjer over tid med radioaktiv forurensning i naturen?

En ny rapport om hvordan nivåene av forurensning i ørret har endret seg siden Tsjernobyl-ulykken rammet Norge, er nå klar.

Sist oppdatert: 23. juni 2021 10:05

Øvre Heimdalsvatn
Øvre Heimdalsvatn ligger på 1100 moh. i den østlige delen av Jotunheimen, i Øystre Slidre kommune. Foto: John E. Brittain

Helt siden kjernekraftulykken i Tsjernobyl i 1986, har tidligere forsker og professor John Edward Brittain ved Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo undersøkt nivåene av radioaktiv forurensning i høyfjellsinnsjøen Øvre Heimdalsvatn i Jotunheimen.

I løpet av disse 35 årene har nivåene av radioaktivt cesium gått nedover, men fortsatt måles det radioaktivitet i vannet, sedimentene, fisken og vegetasjonen rundt.

Tsjernobyl-ulykken er den mest alvorlige atomkraftverk-ulykken i verdenshistorien. Natt til 26. april 1986 eksploderte en av de fire reaktorene i atomkraftverket i dagens Ukraina, og enorme mengder radioaktivitet ble sluppet ut i atmosfæren.

I dagene etter ulykken førte vinden radioaktive stoffer mot Norge. Områdene nordvest på Østlandet, nord i Trøndelag og sør i Nordland fikk mest radioaktivt nedfall, siden det regnet i disse områdene i dagene etter ulykken. Den radioaktive forurensningen ble tilført innsjøene direkte gjennom nedfallet, og indirekte gjennom avrenning fra terrenget og elver rundt.

Radioaktivitet i fisk

Da ulykken skjedde var Øvre Heimdalsvatn dekket med is og snø, som beskyttet ørreten i vannet. Da isen smeltet, økte radioaktivitetsnivåene i vannet. Dette ble tatt opp av krepsdyr, insektslarver og ørret. Høyeste nivå av de radioaktive stoffene cesium-134 og cesium-137, ble målt i en ørret i slutten av september i 1986. Den inneholdt 12 500 Bq/kg (becquerel per kg) våtvekt.

De påfølgende årene var det en rask nedgang av nivåene i vann, krepsdyr, insekter og ørret. Det radioaktive stoffet cesium-134 er nå brutt ned, mens cesium-137 brytes ned sakte og finnes fortsatt i naturen.

Sedimentprøver
John E. Brittain tar sedimentprøver for analyse av radioaktivt cesium i Øvre Heimdalsvatn. Foto: J. E. Brittain/P. Brittain

Opptak av radioaktivt cesium i fisk skjer gjennom næringskjeden, og dette er grunnen til at de høyeste nivåene i ørret først fant sted flere måneder etter nedfallet. Fra en gjennomsnittskonsentrasjon på nesten 5000 Bq/kg våtvekt høsten 1986, gikk nivåene i ørret forholdsvis raskt ned og var under 1000 Bq/kg våtvekt i 1993.

Siden 2001 har årlig gjennomsnitt av cesium-137 i 200-300 grams ørret, variert fra 76 til 270 Bq/kg våtvekt. Til sammenligning er dagens grenseverdi for omsetning av ferskvannsfisk på 3000 Bq/kg våtvekt.

I noen forurensede områder kan man fortsatt finne ferskvannsfisk med nivåer opp mot grenseverdien. Grenseverdien for vill ferskvannsfisk er høyere enn for de fleste matvarer, som er 600 Bq/kg, siden de aller fleste av oss spiser lite vill ferskvannsfisk. Det er ikke noen risiko forbundet med å spise vill ferskvannsfisk fra forurensede områder i dag.

Langvarig forurensning

Fram til rundt år 2000 var det en forholdsvis rask nedgang i nivåene av radioaktive stoffer i de ulike delene av økosystemet, og nivåene i ørret ble halvert med en hastighet på 3-4 år. Etter år 2000 har nedgangen gått langsommere, og mesteparten av cesium-137 er nå å finne i innsjøsedimentene.

Øvre Heimdalsvatn
Øvre Heimdalsvatn. Foto: John E. Brittain.

Vegetasjonen rundt innsjøen inneholder fortsatt radioaktivt cesium som er tatt opp fra jorda. Når vegetasjonen visner, vil tilført plantemateriale fra nedbørfeltet bidra til økt mengde radioaktivt cesium i innsjøen. Dette blir igjen tatt opp i næringskjeden og ender opp i ørreten.

Slik sirkulerer forurensningen i vannet, og fører til at nedgangen i ørret går mye saktere enn de første tiårene etter ulykken. Nå tar det rundt 9 år før dagens nivåer i ørret er halvert.

Forskningen på økosystemet i Øvre Heimdalsvatn gjennom 35 år er en enestående langtidsserie, som har gjort det mulig å heve kunnskapsnivået på hva som skjer med radioaktiv forurensning i naturen. Vi har ikke sett noen negative effekter for livet i elver og innsjøer ved de nivåene av radioaktiv forurensing som finnes i Norge.

Prosjektet har fått økonomisk støtte fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), gjennom program for overvåkning av radioaktiv forurensning i norske landområder og ferskvannssystemer, som er finansiert av Klima- og miljødepartementet. Norges forskningsråd, Nordic Committee for Nuclear Safety Research (NKS), International Atomic Energy Agency (IAEA) og EUs Nuclear Fission Safety Programme har også gitt betydelige økonomiske bidrag til forskningen.

Hele rapporten om langtidsovervåkning av radioaktivt nedfall kan leses her.